...... fra folketrygden og offentlige og private tjenestepensjonsordninger
Regjeringen har sendt ut et høringsnotat om forslag til nye regler for reduksjon av uføreytelser fra folketrygden og offentlige og private tjenestepensjonsordninger mot arbeidsinntekt.
1. Bakgrunn
Hovedmålet for arbeids- og velferdspolitikken er å sikre høy sysselsetting der arbeidslinjen står sentralt. Prinsippene i arbeidslinjen bygger på at arbeid er et gode, og at det er best for den enkelte å forsørge seg selv ved innsats i arbeidslivet. Når evnen til selvforsørgelse faller bort eller er redusert, skal inntektssikringsordningene gi økonomisk trygghet.
Uføreordningen skal gi en økonomisk trygghet for personer som ikke kan arbeide, samt stimulere til å utnytte restarbeidsevnen. Reglene tar sikte på å være tilpasset til både helt og delvis uføre.
Det er blitt pekt på at det ligger en begrensning i at personer med 100 prosent uføretrygd i mange tilfeller har lite å tjene økonomisk på å komme i jobb. Arbeidsinntekt ut over dagens fribeløp på 0,4 G innebærer reduksjon av utbetalt trygdeytelse, og etter skatt sitter arbeidstaker i dag igjen bare med i overkant av 20 prosent av arbeidsinntekt ut over fribeløpet. Trolig er dette en medvirkende årsak til at mange mottakere av uføretrygd har en arbeidsinntekt som er lavere enn fribeløpet. Selv om det nåværende fribeløpet på 0,4 G (40 540 kroner) gjør det gunstig å jobbe inntil dette beløpet, kan den høye effektive marginalskatten for inntekt ut over dette fremstå som en psykologisk barriere mot å arbeide mer.
Rapporter antyder at det foreligger en viss restarbeidsevne blant uføre. For eksempel mente 60 prosent av spurte saksbehandlere i NAV at andelen graderte uføre kunne vært høyere dersom kvaliteten på arbeidsevnevurderinger og legeerklæringer hadde vært bedre. En kan heller ikke utelate at arbeidsevne hos enkelte kan endres over tid, enten ved tilgang på ny medisin eller ved at arbeidsmarkedet endrer karakter som i større grad kan inkludere flere personer med helseutfordringer.
Per desember 2020 var det registrert 357 600 mottakere av uføretrygd. Disse utgjorde 10,4 prosent av befolkningen mellom 18 til 67 år. Per desember 2020 var om lag 83,8 prosent av de uføre registrert med full uføretrygd. Det er flere menn enn kvinner som har full uføretrygd. Over tid har andelen med full uføretrygd økt, blant begge kjønn.
2. Dagens beregningsregler
2.1 Folketrygdens uføretrygd
2.1.1 Vilkår
For å ha rett til uføretrygd er det et vilkår at inntektsevnen er varig nedsatt med minst 50 prosent, etter at hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak er gjennomgått. For personer som mottar arbeidsavklaringspenger når krav om uføretrygd settes fram er det tilstrekkelig at inntektsevnen er nedsatt med minst 40 prosent. Med inntektsevne menes evnen til å skaffe seg inntekt ved eget arbeid.
2.1.2 Beregning av uføregraden
Uføregraden fastsettes ved å sammenligne inntektsevnen før og etter uførhet, og skal reflektere den delen av inntektsevnen som er tapt. For å komme fram til hvor mye inntektsevnen er nedsatt, skal det foretas en sammenligning av den uføres nåværende inntektsmuligheter, sammenlignet med inntekten før uførhet. En redusert uføregrad kan økes dersom inntektsevnen blir ytterligere nedsatt. Den fastsatte uføregraden endres ikke selv om uføretrygden reduseres på grunn av inntekt.
2.1.3 Beregning av beregningsgrunnlaget
Uføretrygden utgjør 66 prosent av et beregningsgrunnlag begrenset til 6 G (grunnbeløpet). Beregningsgrunnlaget er gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekten i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet. Personer med lav eller ingen egen opptjening er sikret en minsteytelse. Hvis trygdetiden er kortere enn 40 år, avkortes uføretrygden. Uføretrygden skattlegges som vanlig lønnsinntekt.
2.1.4 Beregning av redusert uføretrygd
Uføretrygden skal kompensere for tapt inntekt, dvs. inntekt som den uføre ikke (lenger) kan skaffe seg. Det er derfor fastsatt regler for hvordan ytelsen skal reduseres dersom den uføre klarer å skaffe seg (mer) inntekt. Uten reduksjon av ytelsen ville den uføre fått erstattet en inntekt som ikke lenger var tapt.
Når uføregraden fastsettes, skal det fastsettes en inntektsgrense for hvor høy pensjonsgivende inntekt en ufør kan ha ved siden av uføretrygden før den reduseres. Inntektsgrensen reflekteres i inntekt etter uførhet (IEU) tillagt 40 prosent av grunnbeløpet per kalenderår. IEU fastsettes til inntekten som den uføre forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restinntektsevne. Dersom IEU er null, fastsettes inntektsgrensen til 0 kroner tillagt 0,4 G. Dersom IEU er 250 000 kroner, fastsettes inntektsgrensen til 250 000 kroner tillagt 0,4 G. Tillegget på 40 prosent av grunnbeløpet representerer et fribeløp og utgjør 42 560 kroner (per 1. mai 2021). Betydningen av fribeløpet er at denne inntekten kan komme i tillegg til uføretrygden som allerede kompenserer for den tapte inntektsevnen.
Dersom mottakeren av uføretrygd har inntekt som overstiger inntektsgrensen, skal uføretrygden reduseres. Reduksjonen skal svare til den overskytende inntekten multiplisert med en brøk der uføretrygden ved 100 prosent uføregrad er teller og inntekt før uførhet er nevner.
2.1.5 Eksempel nr 1
En person hadde en gjennomsnittlig lønn på 454 545 kroner i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet. Beregningsgrunnlaget før uførhet er derfor 454 545 kroner.
Utmålingsprosenten for uføretrygden er alltid 66 prosent av beregningsgrunnlaget. Dvs. her 66 prosent av 454 545 kroner, som tilsvarer 300 000 kroner.
Full uføretrygd tilsvarer her en kompensasjonsgrad på 66 prosent av tidligere inntekt, dvs. her 300 000 kroner.
Inntektsgrensen fastsettes til 42 560 kroner (fribeløpet på 0,4 G). Vedkommende får så en pensjonsgivende inntekt på 62 560 kroner, og overstiger inntektsgrensen med 20 000 kroner. Her vil reduksjonen i uføretrygden tilsvare 13 200 kroner (20 000 x 300 000/454 545), dvs. 66 prosent av den overskytende inntekten.
2.1.6 Eksempel nr 2
En person hadde en gjennomsnittlig lønn på 400 000 kroner i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet, men inntekten før uførhet var 454 545 kroner. Beregningsgrunnlaget før uførhet er derfor 400 000 kroner, selv om inntekten var på sitt høyeste før uførhet.
Full uføretrygd tilsvarer her en kompensasjonsgrad på 58 prosent av tidligere inntekt, dvs. her 264 000 kroner.
Ved samme pensjonsgivende inntekt på 62 560 kroner, vil reduksjonen i dette tilfelle bli på 11 600 kroner (20 000 x 264 000/454 545).
OBS: Reduksjonsgraden tilsvarer den kompensasjonsgraden uføretrygden utgjør av inntekt før uførhet. Dette må ikke forveksles med utmålingsprosenten for uføretrygden, som alltid er 66 prosent av beregningsgrunnlaget. I de tilfellene hvor inntekt før uførhet er identisk med beregningsgrunnlaget, vil både kompensasjonsgrad og reduksjonsgraden imidlertid også være 66 prosent (som i det første eksemplet).
Uføregraden reduseres ikke selv om utbetalingen reduseres. Dersom den uføretrygdede ikke klarer å opprettholde inntekten, gjeninntrer den tidligere utbetalingen av uføretrygd.
Øker inntekten derimot så mye at den overstiger 80 prosent av inntekten vedkommende hadde før uførheten, faller uføretrygden bort. Man kan da beholde retten til uføretrygd med opprinnelig uføregrad i inntil fem år (hvilende rett) ved å melde fra til NAV. Denne retten kan etter søknad beholdes i ytterligere fem år.
2.2 Offentlig tjenestepensjon
2.2.1 Vilkår
Formålet med uførepensjon fra Statens pensjonskasse og de andre offentlige pensjonsordningene er å gi en uføreytelse til medlemmer av ordningen som har fått inntektsevnen varig nedsatt som følge av varig sykdom, skade eller lyte.
Det er et vilkår for uførepensjon at inntektsevnen er varig nedsatt. Det kan også gis midlertidig uførepensjon når det ikke er avklart om inntektsevnen er varig nedsatt slik tilfellet er ved mottak av arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. Retten til midlertidig uførepensjon og uførepensjon faller bort fra og med måneden etter at medlemmet når aldersgrensen for stillingen, men senest fra måneden etter fylte 67 år.
Dersom medlemmet ikke har tapt hele inntektsevnen i stillingen som gir rett til medlemskap i pensjonskassen, ytes det gradert pensjon, normalt etter samme grad som i folketrygden. Det gis ikke pensjon ved lavere uføregrad enn 20 prosent. Personer som forsørger barn, har rett til et barnetillegg.
2.2.2 Beregning av uførepensjon
Full uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon utgjør:
· 25 prosent av G begrenset til 6 prosent av pensjonsgrunnlaget (inntekt før uførhet), pluss
· 3 prosent av pensjonsgrunnlaget opptil 6 ganger grunnbeløpet, pluss
· 69 prosent av eventuelt pensjonsgrunnlag mellom 6 og 12 ganger G, det vil si av inntekt som ikke inngår i beregningsgrunnlaget for uføretrygden fra folketrygden.
OBS: Ved lave uføregrader der det ikke gis uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, gis det et tillegg på 66 prosent av pensjonsgrunnlaget opptil 6 ganger G. Dersom uføregraden er lavere enn 100 prosent, utgjør pensjonen en forholdsmessig andel. Er tjenestetiden kortere enn 30 år, avkortes pensjonen forholdsmessig.
2.2.3 Beregning av redusert uførepensjon
Uførepensjonen reduseres dersom pensjonisten har inntekt som overstiger en inntektsgrense som beregnes når uførepensjonen innvilges. Inntektsgrensen tilsvarer den inntekten pensjonisten er forutsatt å kunne skaffe seg etter uførheten og oppjusteres i samsvar med senere reguleringer av grunnbeløpet.
For pensjonister som mottar uføretrygd fra folketrygden, tillegges inntektsgrensen 0,4 G. I tilfeller hvor det ikke utbetales uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger fra folketrygden er det ikke et slikt fribeløp. Reduksjonen i uførepensjonen blir beregnet som overskytende inntekt (inkludert fribeløpet) multiplisert med vedkommendes kompensasjonsgrad ved full uførhet
2.3 Privat tjenestepensjon
2.3.1 Valgfri tilleggsdekning
Uførepensjon etter tjenestepensjonsloven er en valgfri tilleggsdekning til alderspensjon i privat sektor. Det er arbeidsgiveren som beslutter om pensjonsordningen skal ha uførepensjonsdekning for medlemmene og i tilfellet nivået på uførepensjonen. Maksimalrammene for uførepensjonen tilsvarer nivået på uførepensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger.
Uførepensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven kan knyttes til tjenestepensjonsordninger etter foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven. Slik uførepensjon kommer i tillegg til uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. Uførepensjon kan også utbetales der folketrygden ikke gir dekning, for eksempel ved lavere uføregrad enn minstekravet i folketrygden, eller høyere inntekt enn det som dekkes i folketrygden.
2.3.2 Beregning av redusert uførepensjon
Etter tjenestepensjonsloven skal det for uføre medlemmer fastsettes en inntekt henholdsvis før og etter uføretidspunktet. Inntekt etter uførhet fastsettes til den inntekten medlemmet forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restinntektsevne.
Hvis medlemmet har arbeidsinntekt i et kalenderår som overstiger inntekt etter uførhet, skal det gjøres fradrag i uførepensjonen for arbeidsinntekten. Hvis medlemmet mottar uføretrygd etter folketrygden, er det bare arbeidsinntekt ut over inntekt etter uførhet med tillegg av 0,4 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G) som skal gi fradrag i uførepensjonen. Det er ikke noe slikt fribeløp for medlemmer som ikke mottar uføretrygd fra folketrygden.
Det skal fastsettes et forholdsmessig fradrag etter de samme prinsipper som i folketrygden. Fradraget skal tilsvare overskytende inntekt, det vil si arbeidsinntekt ut over beregnet inntekt etter uførhet og ev. fribeløpet, multiplisert med forholdet mellom uførepensjon ved 100 prosent uføregrad og inntekten før uførhet (kompensasjonsgraden ved full uførepensjon). Beløpet man da kommer fram til, skal gå til fradrag i uførepensjonen. Inntekt før og etter uførhet skal justeres i tråd med senere regulering av folketrygdens grunnbeløp.
Eventuelle barnetillegg skal reduseres på tilsvarende måte som uførepensjonen.
3 Løsningsforslag
I vedlagte høringsnotat oppstilles det fire ulike modeller for reduksjon av uføretrygd fra folketrygden og uførepensjon fra offentlige og private tjenestepensjonsordninger mot arbeidsinntekt:
· Beholde dagens regler med fribeløp på 0,4 G
· Halv reduksjon opptil 1 G (modell a)
· Halv reduksjon opptil 1,2 G (modell b)
· Fribeløp på 0,1 G og halv reduksjon opptil 1,2 G (modell c)
I tillegg foreslås det at uføretrygdede fortsatt skal ha rett til hjelpemidler til bruk i arbeidslivet, dersom uføretrygden vil bli redusert mot arbeidsinntekten.
Alle modellforslagene vil trolig føre til atferdsendringer blant uføremottakere, men det er usikkert i hvilken grad og med hvilket størrelsesforhold.
Modell a) og b) reduserer terskelen ved nåværende fribeløp og gir lavere reduksjon av uføretrygden, noe som gir insentiver for økt arbeidsinnsats. Samtidig vil marginal inntekt inntil 0,4 G reduseres sammenlignet med dagens regler, noe som kan få den utilsiktede effekten at noen mottakere reduserer sin arbeidsinnsats. Dette kan potensielt være tilfelle for uføre med lav restinntektsevne.
Modell c) vil kunne medføre at det etableres en ny terskel rundt fribeløpet på 0,1 G. Dagens fribeløp på 0,4 G kan fungere som en psykologisk terskel mot å arbeide utover fribeløpet. Dette fordi inntekt utover fribeløpet fremstår som lite lønnsom idet det gir et kraftig hopp i den effektive skattesatsen. Til forskjell fra dagens regler vil økt arbeidsinnsats utover fribeløpet på 0,1 G i modell c) ikke føre til et like kraftig hopp i den effektive skattesatsen, fordi det er halv reduksjonssats opptil 1,2 G. Dette vil isolert sett redusere sannsynligheten for at uføre opplever fribeløpet på 0,1 G som en stor psykologisk terskel.
Frist for høringssvar: 1. september 2021.
For nærmere detaljer, se her