Forslag om nye regler for fripoliser m.m.


Regjeringen har nå fremlagt forslag om endringer i forbindelse med såkalte garanterte pensjonsprodukter. Stikkord er først og fremst økte valgmuligheter i form av kortere utbetalingstid og større utbetalinger av garanterte pensjonsprodukter, samt kompensasjon for konvertering av slike produkter.


Noen kunder vil ha et ønske om større og raskere utbetaling av sine garanterte pensjonsprodukter enn etter dagens regler. Også for leverandørene vil det kunne være en fordel om en kollektivportefølje som er lite lønnsom og er betalingsevnemessig krevende, utbetales og avvikles noe raskere enn etter dagens regler.


Forslaget tar i denne omgang ikke stilling til en mer optimal forvaltning av garanterte pensjonsprodukter for å avbøte dagens manglende oppregulering av garanterte pensjonsprodukter.


Det tas sikte på at endringsforslagene kan settes i kraft 1. januar 2023.


1. Hva er garanterte pensjonsprodukter?


Med garanterte pensjonsprodukter forstås kontrakter som gir krav på en gitt årlig pensjonsytelse fra uttakstidspunktet. Slike pensjonsprodukter omfatter:


  • kollektive ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger etter reglene i foretakspensjonsloven og fripoliser utgått fra disse,

  • kommunale tjenestepensjonsordninger, samt

  • individuelle pensjonsprodukter (livrenter, IPA mv).

Garanterte pensjonsprodukter finansieres gjennom:

  • årlige premieinnbetalinger,

  • årlig tilført avkastning og

  • dødelighetsarv (restbeløpet etter medlemmer som dør, som fordeles på gjenlevende medlemmer).

Pensjonsleverandøren skal hvert år tilføre kontrakten en avkastning som minst tilsvarer kontraktens rentegaranti (garantert avkastning), samt dødelighetsarv i henhold til beregningsgrunnlaget for ordningen, for å sikre den fremtidige ytelsen. Eldre pensjonsavtaler har 4 prosent, yngre kan ha 3, 2,75 eller 2,5 prosent. Ny beregningsrente er fastsatt av Finanstilsynet til å utgjøre 2 prosent med virkning fra 1. januar 2015.


Så lenge ansatte fortsetter i ytelsesordningen, er arbeidsgiver forpliktet til å betale inn premier. Dette omfatter også en plikt til å betale inn såkalte reguleringspremier dersom de ansattes lønn øker, slik at premiereserven øker tilstrekkelig til å kunne finansiere samme andel av en høyere lønn.


Først når ansatte slutter og blir meldt ut av ytelsesordningen, bortfaller dette reguleringsansvaret for arbeidsgiver, og reguleringen av pensjonen fra fripolisene er avhengig av oppnådd meravkastning. Det er lite ny opptjening og dermed lite premiebetalinger til ytelsesordningene. Derimot er kapitalbeholdningen bak fripoliser økende.


2. Hvorfor foreslås endringer?


Tiden har rett og slett løpt ifra dagens forvaltning av garanterte pensjonsprodukter. Frem til 2011 var markedsrentene høyere enn gjennomsnittlige avkastningsgarantier. Med relativ stor grad av sikkerhet kunne det da oppnås en avkastning som var tilstrekkelig til blant annet å finansiere den avtalte renten på 2,5 til 4 prosent (det garanterte rentenivået/ rentegarantien) og også til å oppregulere ytelser.


Siden 2011 har markedsrentene blitt vesentlig redusert. Videre har livselskapene de siste årene også fått krav om økte tilleggsavsetninger/ buffere for lengre forventet levealder. Dette har gjort opprettholdelsen av garanterte ytelser og oppreguleringen av disse ekstra utfordrende for livselskapene. Kundene er blitt skadelidende ved at deres fripoliser har stått på stedet hvil og ikke har økt noe særlig i verdi på årevis.


Finansdepartementet har derfor siden høsten 2017 jobbet med noen løsninger for å møte disse utfordringene.


3. Hvilke endringer foreslås?


Regjeringen foreslår at det gjøres endringer i forbindelse med garanterte pensjonsprodukter med hensyn til:

  • kompensasjon ved konvertering til fripoliser med investeringsvalg,

  • redusert utbetalingstid for fripoliser med lave ytelser, og

  • økt fleksibilitet i anvendelsen av avkastningsoverskudd på garanterte pensjonsprodukter


3.1 Kompensasjon ved konvertering


I dag: De som har ordinære fripoliser med garanterte ytelser og rentegaranti kan på frivillig basis velge å konvertere disse til fripoliser med investeringsvalg. Konvertering til investeringsvalg innebærer at fripoliseinnehaveren frivillig sier fra seg avkastningsgarantien på fripolisen og overtar risikoen for verdiutviklingen til midlene. Videre må innehaveren betale for administrasjon og forvaltning av fripolisen. Men til gjengjeld får fripoliseinnehaveren tilført all avkastning på midlene og får innflytelse over hvordan midlene skal forvaltes. I dag er det ingen åpning for at pensjonsleverandørene tilbyr fripoliseinnehavere kompensasjon for å konvertere fripolisen til investeringsvalg. Det er heller ingen plikt for at alle pensjonsleverandører som forvalter fripoliser, skal tilby produktet fripolise med investeringsvalg, og konsekvensene av en slik plikt har heller ikke vært utredet eller hørt, og vil heller ikke være aktuell å vurdere nå.


Forslaget: Det foreslås å åpne for at pensjonsleverandører, alternativt til å tilby konvertering til investeringsvalg uten kompensasjon, kan tilby fripoliseinnehavere en kompensasjon ved konvertering av ordinære fripoliser til fripoliser med investeringsvalg. Kompensasjonen skal:

  • reflektere verdien av rentegarantien på avtaletidspunktet,

  • bør stå i et rimelig forhold til verdien av det kunden sier fra seg, samt

  • bygge på «realistiske forutsetninger» (f.eks. om fremtidige rente- og avkastningsutsikter), herunder at fripoliseinnehavere får tilstrekkelig informasjon om verdien av ulike alternativer på en slik måte at de er i stand til å ta informerte valg.


3.2 Redusert utbetalingstid


I dag: Alderspensjon fra foretakspensjonsordninger (private ytelsesordninger) og fripoliser fra slike ordninger utbetales som hovedregel livsvarig. Det kan avtales at ytelsene skal opphøre ved fylte 77 år, men uansett ikke før alderspensjonen har vært utbetalt i 10 år. Men både for opphørende ytelser og livsvarige ytelser kan medlemmet/ fripoliseinnehaveren og pensjonsleverandøren avtale at utbetalingene skal opphøre etter et antall år som innebærer at årlig pensjon utgjør om lag 30 prosent av folketrygdens grunnbeløp (G).


Forslaget: Det foreslås utvidelser i grensene for å redusere utbetalingstiden for fripoliser med lave ytelser og for å få overført små pensjonsopptjeninger fra ytelsesordninger til individuelle pensjonsordninger.


  • Utvidelse nr 1: Utbetalingstiden kan settes ned slik at ytelsene utgjør om lag 100 prosent av G. Slik reduksjon av utbetalingstiden kan etter lovforslaget gjøres både for ytelser som i utgangspunktet er livsvarige og for opphørende ytelser. Men vilkåret for en slik heving er at pensjonsleverandøren eller kunden ensidig/ hver for seg krever å få redusert utbetalingstiden.

  • Utvidelse nr 2: Utbetalingstiden kan settes ytterligere ned inntil ytelsene utgjør om lag 150 prosent av G, basert på frivillig avtale. Vilkåret for en slik ytterligere adgang til å redusere utbetalingstid er at medlemmet/ fripoliseinnehaveren og pensjonsinnretningen blir enige om en slik avtale.


3.3. Økt fleksibilitet i bruk av avkastningsoverskudd


I dag: Tilleggsavsetninger er en form for bufferkapital som bygges opp av avkastningsoverskudd på kundemidlene og er fordelt på den enkelte kontrakt. Avkastning ut over avkastningsgarantien skal enten tilordnes kontrakten direkte som overskudd, eller settes av til tilleggsavsetninger. I dag skal pensjonsleverandørene fastsette hvor mye av et års avkastningsoverskudd som skal settes av til tilleggsavsetninger, som en lik prosentandel av premiereserven for alle kontrakter.


Forslaget: Det foreslås en utvidet lovhjemmel for i forskrift å åpne for økt fleksibilitet i bruk av annen prosentsats for fastsettelse av tilleggsavsetninger for grupper av kontrakter. En slik økt fleksibilitet kan bidra til:

  • at kontrakter med lite behov for å bygge avkastningsbuffer, kan få tildelt mer overskudd med endelig virkning, samt

  • at kontrakter der behovet for avkastningsbuffer er større, får økt sin risikobærende evne.

For å sikre at en økt fleksibilitet for leverandørene ikke fører til urimelig forskjellsbehandling og interessekonflikter mellom kunder og kundegrupper og mellom kunder og selskap, og for å sikre at leverandørene og kundene har sammenfallende interesser, tar Finansdepartementet derfor sikte på å fastsette nærmere forskriftsregler som kan hindre denne type interessekonflikter.


For nærmere detaljer, se her.